En skolestil tenk : )

Tenk å være så lykkelig.





Så så jeg henne igjen. Det samme vakre, mørke, lange håret som danset løst og fritt i vinden. Blikket med de krystallblå øynene som myste drømmende ut i verden. Lagene med blonder som lå inntil kroppen og den sorte hatten i de pene, bleke og små hendene hennes. Hun er det underligste jeg har sett. Det virket som om hun var født i feil tidsperiode.
Jeg kunne sitte og observere henne lenge. Noen ganger hade jeg lyst til å gå bort og snakke med henne, røre ved henne. Forsikre meg om at hun var virkelig og ikke bare min fantasi. Jeg så henne ofte, hun dukket opp overalt. Når jeg var i samme område som henne skammet jeg meg over meg selv og skulle ønske jeg var litt penere. Hun bodde noen hus bortenfor meg og det er det vakreste hus. Hun virket så lykkelig selvom jeg aldri så henne med venner eller noe. Kanskje hun ikke var virkelig?..
En skoledag tok jeg mot til meg. Frøken Hullemburg snakket lenge med Antoinette. Ja, det var det hun het. Klokka ringte, alle elevene stormet ut unntatt Antoinette som danset opp fra pulte og videre over gulvet. Jeg stanset henn med et hardt grep rundt håndleddet hennes. Det mørke, dype håretsnurret rundt ansiktet hennes, sløyfen i håret rikket seg ikke en centimeter og de vakre krystallblå øynene stirret drømmende inn i de fortapte øynene mine. Sånn sto vi en stund og stirret.
"Hei." Jeg fikk presset et ord ut av den gapende, målløse munnen min.
"Heisann! Er det noe? Du har et ganske stramt grep om hånden min." Hun fniste og forsiktig løsrev hun hånden min fra hennes håndledd. Jeg var stum, klarte ikke få fram et ord.
"Var det noe du ville?" En liten grimase kom til syne i det vakre ansiktet fra gamledager.
"Ehhm.. Altså.. jeg vet ikke helt, jeg ville bare.. dette høres ikke så smart ut, men jeg lurte bare på om du var virkelig." Jeg fniste av tanken og kastet det brune håret mitt over skulderen min. Hun fniste med meg.
"Hehe, ja jeg er vel det. Blir du med på kafé i fritimen?" Det virket som hun var veldig alvorlig, noe som gjorde meg forstyrret.
"Hvorfor ikke?" Jeg presset fram et smil og svelgte. På veien til kaféen snakket vi ikke så mye, det var en drepende stillhet, men hun smilte og jeg kunne ikke la være.
På kaféen var det lite folk og det var koselig. Jeg bestilte en mocca og hun bestilte en sjokolade. Vi snakket om mye forskjellig, eller jeg prøvde å fokusere på praten, men det dukket opp så mange nye ansiktutrykk at jeg nesten falt ut.
Hun kikket på den brune klokken på veggen.
"Vi burde komme oss tilbake til skolen nå." Hun smilte, tok hånden min og danset mot utgangsdøren.
Resten av skoledagen bare smilte hun til meg og sa "hei" hver gang vi passerte hverandre.Jeg ble glad, jeg haddde en venninne som jeg kunne gå hjem sammen med. Jeg smilte resten av den dagen.

Neste skoledag var pulten hennes tom. Det lille, gule, søte huset hennes var tomt og mørkt når jeg gikk fra skolen og det var ingen dansende sangfugl å se. Hun kom ikke på skolen, hun var borte. Jeg kom aldri til å se henne igjen.
Jeg så henne aldri igjen.



ehehhe hva syns dere?...