"Det er nå jeg merker at jeg virkelig lever."

Gradestokken viser -20.5, hvorfor?, bussen sin digitalklokke viser 00:78, og jeg baller meg inni klærne mine mens jeg stirrer utover kulda. Det er din feil, tenker jeg. Din feil at jeg sitter her med masse klær og fryser av meg rumpa. Jeg vil ikke mer. Jeg vil ikke fryse, kan du ikke forstå det? Blæh.

Når jeg kommer ut biter kulda i kinnene og jeg skulle ønske jeg lå under dyna og lata som om jeg var syk. Det er nå jeg merker at jeg virkelig lever, flere som føler det samme?

Saxofonflisene viser respekt for kulda ved å dø, og på grunn av det så dør jeg også.

Jeg sitter i stoooor, tykk genser, fire strømpebukser, genser under genseren og singlet under den genseren også. Bussen er full av mennesker som vil rekke jobb, så de velger å ta den tidlige bussen, jippii!

I morgen har jeg to prøver på samme dag, noe som er enda morsommere.

Nei, nå skal jeg slutte å klage her, jeg overlever tross alt, alt jeg trenger å gjøre er å smile, da går nok ting bedre, eller hva? Det er jo det jeg vil ha mer av, litt fler hyggelige smil omkring meg.