Noir

Jeg har svart hår. Jeg har litt brunt i det. Jeg har julestemning. Jeg har masse rart.
Jeg ville blogge noe, men jeg vet ikke helt om jeg husker det.
Til helgen gifter tante og min kommende onkel seg og jeg skal spille så i dag har familien øvd på dette - det er kjempe gøy!
Jeg har pakket inn julegaver, men hva skal jeg gi til Ida-Marie og hva skal jeg gi til Amadeus? Resten vet jeg eller er ferdig med!
Jeg burde øve litt på pianoleksene mine snart, men jeg har engentlig ikke lyst til det.
Og her sitter jeg med svart hår på web, ikke sååå stor forskjell kanskjeee.

“Truth is still absolute. Believe that. Even when that truth is hard and cold, and more painful than you’ve ever imagined. And even when truth is more cruel than any lie.”
Dette sitatet fant jeg da jeg gikk innom bloggen til Maria(http://mariasollie.ipublish.no/).




-Jeg smiler -

Der kommer hun. Mirakelet. Det vakreste i verden. Hun kommer gående sakte bortover den mørke sidegata. Det lyse røde håret hennes danser vilt i vinden. De lyse grønne øynene myser bortover gata, forbi de dominerende gatelysene. Fregnene hennes kommer tydelig frem på den perfekte lille nesen. Hendene hennes henger henslengt, men elegant side om side og kroppen danser lett mot meg. Hun smiler til meg, jeg smiler tilbake. Hun er bestevenninnen min. Tanken får meg til å smile. Skjønnheten selv begynner å nærme seg meg. Jeg går sakte mot henne og omfavner henne i mine armer når vi møtes. Det virker som alt gir mening med en gang jeg ser henne. Etter å ha stått sånn en stund står vi og ser inn i hverandres øyne. Jeg er fortapt i hennes, jeg kunne stått sånn i evigheter. Hun smiler det glade og lykkelige smilet som jeg liker best, det som brer seg over hele ansiktet hennes og som absolutt ikke er falskt. Jeg kan jo ikke la være å smile når verdens vakreste smiler til meg. Så, jeg smiler.

Tekst; Aina

White Christmas - Bing Crosby

Love Aina